TIFF 2026 åpner med Solomamma

– Jeg håper filmen vil treffe mange. Selv om man ikke er solomor, kan man kjenne seg igjen i det å ta store valg alene, sier regissør Janicke Askevold.

Askevold er i Tromsø i forbindelse med TIFFs kick-off, der Solomamma presenteres som festivalens åpningsfilm. Dette er hennes aller første besøk i Nord-Norge, og byen har pyntet seg i sitt vakreste vinterantrekk – med nysnø og årets aller siste solstråler.

– Jeg landet i går ettermiddag. Da var det helt mørkt, så jeg fikk først se byen ordentlig i dag. Det er helt fantastisk her. Veldig overveldende, sier hun.

Fra Paris til Nordens Paris

Askevold er født i Bærum i 1980. Som 19-åring ble hun rekruttert av et modellbyrå og flyttet til Milano, før hun noen år senere bosatte seg i Paris – byen hun har bodd i siden og der hun fant veien inn i teater og film. I covid-perioden laget hun spillefilmen Sammen alene, en lavbudsjettsproduksjon uten finansiering.

– Sammen alene var noe vi lagde på sparket, mer som en filmskole for meg. Solomamma er den første ordentlige spillefilmen, sier hun.

Filmen følger Edith, som får barn alene gjennom sæddonasjon og søker svar om barnets opphav.

I arbeidet med historien har Askevold snakket med solomødre over hele landet.

– Det var utrolig viktig for manusarbeidet. Jeg har snakket med mange solomødre, også via Facebook, og fått høre om hva de faktisk står i.

Festivalsjef Lisa Hoen mener filmen tar opp spørsmål som angår langt flere enn målgruppen alene.

– Filmen viser hvordan familier formes i dag, og hva som skjer når man tar valg som ligger utenfor A4-rammen.

Hun lot seg imponere av Askevolds arbeid med filmen.

– Det er rett og slett veldig god regi og en knallsterk debut. Jeg liker at filmen er både visuelt elegant og samtidig nær og intim. Med seg på laget har Askevold også fått to dyktige skuespillere, Lisa Loven Kongsli som spiller en kompleks kvinne som både er nysgjerrig, sterk og går sine egne veier samtidig som hun også er sårbar. Herbert Nordrum, kjent fra Verdens verste menneske, er en god motpart for henne i den noe gåtefulle mannlige hovedrollen.

Stramme rammer, barn på sett – og et dobbeltliv

Innspillingen ble gjort på få og korte dager, noe som preget hele prosessen.

– Man blir jo veldig avhengig av været. Og vi jobbet med mange barn. Sigurd var ikke engang fem år da vi filmet. Man vet jo ikke helt hvordan det blir, så man jobber mye i øyeblikket. Men det ble veldig, veldig fint.

Samtidig levde Askevold et krevende pendlerliv mellom Paris og innspillingen.

– Jeg bor i Paris og har barn, så det ble et slags dobbeltliv. Jeg reiste veldig mye frem og tilbake. For meg personlig var det det mest krevende.

Filmen har allerede vært vist på flere internasjonale festivaler, i land med svært ulike holdninger til sæddonasjon og solomødre.

– Bioteknologilovene er veldig forskjellige. Vi viste filmen i land der sæddonasjon er strengt forbudt, og jeg var spent, spesielt i Polen, Litauen og Latvia. Men mottakelsen har vært veldig positiv.

Etter visninger opplever hun at publikum kjenner seg igjen.

– Folk kommer ofte bort og forteller sine historier. Ikke nødvendigvis om donorbarn, men for eksempel at de ikke vokste opp med far. Det er mange ulike erfaringer, og filmen ser ut til å treffe en stor målgruppe.

I castet fant Askevold også en naturlig og viktig stemme i Trude Sofie Olavsrud Anthonsen fra Lødingen, skuespilleren som spiller rollen som Trine.

– Hun passet veldig godt til rollen – og hun er solomor selv til to små gutter. Det var fint å ha en solomor i prosjektet. Vi snakket mye om hennes erfaringer, og det var nyttig, sier Askevold.

En film om nye familieformer

For Askevold handler Solomamma om noe større enn valg rundt reproduksjon.

– Det finnes mange forskjellige familieformer i dag. Spesielt med moderne teknologi og endringer i bioteknologiloven. Det finnes ikke én familieform som er bedre enn en annen. En familie med en solomor er like fullverdig som alle andre.

At filmen får åpne TIFF, beskriver hun som en stor opplevelse.

– Jeg håpet egentlig bare å komme med i programmet i det hele tatt. Åpningen føles som en stor ære. Jeg er veldig, veldig spent på hvordan det norske publikummet tar filmen imot.