Hangface-historien kommer hjem

Kjøp konsertbilletter

Se filmvisninger

Store ambisjoner

I dokumentaren MEMOIRS FROM A DREAM får publikum følge bandet Hangface på en lang og kompromissløs reise – fra starten i Tromsø i 1999 til Orange County i California åtte begivenhetsrike år senere. Det var her bandet ble oppløst, og medlemmene gikk hvert til sitt. De har ikke stått på scenen sammen siden.

Hangface vokste fram i et levende musikkmiljø i Tromsø på slutten av 1990-tallet. Tidlig på 2000-tallet tok bandet et valg få andre gjorde: De flyttet til USA for å satse fullt på musikken. I årene som fulgte turnerte de store deler av landet, spilte flere hundre konserter i 46 delstater og levde tett på hverandre i en 33 fots turnébuss.

For Dag Jørgen «Daggi» Berg-Helling og resten av bandet var Hangface altoppslukende i denne perioden.

– Identitet, livsstil og brotherhood. Det var oss fem mot verden.

Ambisjonene var store, men – uten å spoile for mye – kan man slå fast at historien fikk et annet utfall enn bandet så for seg da de satset alt.

Eskene i Louisiana

Grunnlaget for dokumentaren ble lagt mange år senere, da regissør Carl Christian Lein Størmer fikk høre om esker med hjemmevideoer fra perioden Hangface satset i USA.

– Jeg hørte først at Daggi hadde begynt å skrive på «memoarene» sine. Så, litt i forbifarten, nevnte han at de hadde vært i USA og hentet flere esker med gamle opptak som han skulle bruke som research. Da dro jeg hjem til ham samme kveld, mer eller mindre uanmeldt, med kamera, og spurte hvor tapene var, forteller Størmer.

Til sammen besto arkivet av over 500 timer med råmateriale, filmet i en tid før smarttelefoner og sosiale medier.

– Jeg ble både veldig spent og ganske overveldet. Omfanget var enormt. Det er helt vilt hvordan de har dokumentert absolutt alt gjennom nesten sju år – og i så god kvalitet. Det er ikke tilfeldig. Man må ha en plan for å få til noe sånt.

Et bevisst dokumentasjonsprosjekt

Ifølge Størmer var dokumentasjonen et bevisst prosjekt internt i bandet, der ansvaret for å filme ble fordelt.

– Som regel var det Espen Høgmo som filmet. Han gjør en veldig god jobb dokumentarisk. Lange takes, lite avbrudd, ekstra vinkler og b-roll. Det gir materialet en egen kvalitet.

Størmer skjønte tidlig at arkivet bar store deler av historien i seg selv.

– Jeg skjønte med en gang at dette kunne bli en film. Materialet fortalte mye av historien alene. Samtidig lærte jeg historien ved å gå gjennom opptakene, og etter hvert begynte jeg å spore opp så mange involverte som mulig.

Arbeidet med filmen førte til flere reiser i USA.

– Jeg har vært tre runder der borte. Den siste gangen reiste jeg alene i seks–sju uker og intervjuet alt fra produsenter og fotografer til livvakter, kjærester og ekskjærester.

Han beskriver flere spesielle situasjoner.

– For eksempel å sitte og intervjue to søstre som er ekskjærester til to i bandet, mens de nye typene deres sitter i rommet ved siden av. «Yeah, he was my big love», og så begynner de å gråte, ler Størmer.

Mer enn musikk

For Berg-Helling ble møtet med arkivmaterialet sterkt, sett i ettertid.

– Jeg tenkte: WTF? Vi dokumenterte absolutt alt. Vi bodde sammen i en 33 fots turnébuss i over to år. Vi dreit, spiste, sov, kranglet, ble venner igjen, festet og jobbet steinhardt mot et felles mål. Tenk fem sterke personligheter – det er som å være gift med fire andre. «Give and take» på steroider.

Størmer mener at filmen ikke først og fremst handler om musikk.

– Den handler om å følge en drøm og gønne på. Om opp- og nedturer, og om hvordan folk takler det forskjellig. Og så hjelper det at dette er fine folk og sterke karakterer.

Blant minnene han selv bærer med seg fra Hangface-tiden, er ett spesielt.

– I 2006 var jeg på en liten ferietur i USA selv, og var tilfeldigvis i området da de var på den siste store turnéen sin med Pat Benatar. De spilte stadionkonserter. Jeg ble invitert med dem, og mens de sto på scenen, drakk jeg opp bar-tabben deres. Og da tenkte jeg: Faen meg, jeg har venner som er rockestjerner, og jeg kan henge litt med dem her borte i USA. Det var helt konge.

Størmer beskriver Berg-Helling som en viktig inspirasjon for mange tromsømusikere, og sier at Daggi i ettertid har fungert som en mentor for mange som ønsket å prøve seg i USA – inkludert ham selv.

Gjenforening på TIFF

Når filmen nå vises for første gang under Tromsø internasjonale filmfestival, samles også Hangface igjen på scenen. Sammen med Englebarn og Diamond står bandene side om side for én kveld.

– I filmen får du aldri den konklusjonen. Bandene kommer ikke sammen igjen der. Det skjer først denne kvelden, sier regissør Carl Christian Lein Størmer.

Visningen blir dermed både filmpremiere og bandets første felles opptreden på rundt 20 år – på stedet der historien startet.

– Det hele startet i Tromsø. Ground zero. Det er selvfølgelig her den måtte vises først. Full circle, sier Dag Jørgen «Daggi» Berg-Helling.

Kjøp konsertbilletter