Spencer

Året er 1991 og prinsesse Diana vet ikke hvor hun er, både i bokstavelig og overført betydning. Etter å ha manøvrert seg fram og tilbake på små engelske landsbyveier, kommer hun endelig fram til godset hvor hun skal tilbringe de neste tre dagene i forestilt julehygge med hele kongefamilien. Første post er å bli veid ved ankomst, for det forventes at alle legger på seg under oppholdet. Dette er bare opptakten til en rekke absurde hendelser og opptrinn som gjør at dagene utvikler seg til et mareritt for prinsessen. I nærheten ligger også Dianas eget barndomshjem, og minnene om et enklere liv.

Etter Jackie (2016), vender regissør Pablo Larraín tilbake med noken storslått film om en kvinne som er fanget i en rolle. I kjølvannet av andre filmatiseringer og tv-serier om den engelske kongefamilien, skiller Spencer seg ut som en helstøpt filmatisk visjon som går utenpå spørsmål om realisme og hvor «sann» den er. Det er en kunstnerisk gjennomført film som nærmer seg den psykologiske thrilleren, men som hele tiden balanseres av en mesterlig Kristin Stewart i hovedrollen. Hun gir tittelkarakteren liv og varme, og vekker vår store sympati for sin versjon av Diana Spencer.