Affeksjonsverdi

Gjennom et poetisk åpningsportrett av et gammelt familiehus etablerer Trier filmens sentrale idé: at også steder bærer historier, traumer og spor etter livene som har utspilt seg der. Fortellingen følger Gustav Borg (Stellan Skarsgård), en aldrende filmskaper som vender tilbake til Oslo med et ønske om å reparere forholdet til sine to voksne døtre Nora (Renate Reinsve) og Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas). Hans forsøk på et kunstnerisk comeback setter i gang en smertefull prosess der familiens fortid – særlig historien om Gustavs mor, en motstandskvinne som tok sitt eget liv – gradvis trekkes fram i lyset. Agnes’ nøysomme arkivarbeid gir filmen et sterkt lag av «etterminner»: hvordan traumer kan arves og sitte i generasjoner.

Som alltid hos Trier er det menneskene som er filmens styrke – nyanserte relasjoner, presise observasjoner og scener som gløder av emosjonell sannhet. Visuelt er Affeksjonsverdi mer dempet enn Triers tidligere filmer, men desto mer moden. Og selv om filmen speiler, siterer og gjenkaller regissørens egen filmografi, handler den i bunn og grunn ikke om kunstneren, men om dem som skaper rom, trygghet og kjærlighet: de som gjør et hus til et hjem.

Resultatet er en varm, sår og dypt personlig film om arv, skyld, forsoning – og om kraften i å forstå hvor man kommer fra.

Omtalen er basert på Anne Gjelsviks analyse i Montages. Den kan du lese her.