Verdens verste menneske

Verdens verste menneske har blitt betegnet som den siste delen av Oslo-trilogien til regissør Joachim Trier (sammen med Reprise og Oslo, 31. august), og selv om fortellingene og karakterene er ulike i de tre filmene, har de mer til felles enn Oslo og Anders Danielsen Lie. For eksempel kan man si at en melankolsk refleksjon over «det som kunne ha vært» er en tematikk i alle tre.

Verdens verste menneske er tydelig forankret i dagens spesifikke virkelighet, en tid og et sted, men er samtidig på mange måter en «larger than life»-film, som ber deg om å sette realisme og virkelighet litt på pause. Som inviterer til å leke med tanken på «hva om…», og til å tulle litt med tidsånden. Men til å være så leken er den også veldig alvorlig, og forsøker å fange noe genuint om større eksistensielle temaer som nåtid, tid og minner. Bildene, lydene, følelsene i filmen sitter i hode og kropp, og blir med meg videre, ikke bare som en favoritt blant Joachim Triers filmer, men som en favorittfilm. (Utdrag fra Anne Gjelsviks analyse av filmen på Montages.)